torsdag 22. august 2013

Vet du hva?

Etter 45 minutter med løping har jeg kontroll på livet. Iallfall føles det slik.

Utallige forsøk har vært gjort i litteraturen og i blogger på å formulere hva som er så magisk med løping. Man trekker frem alt fra det sosiale, til frihet og selvrealisering. Alt er sikkert sant.

Selv føler jeg veldig sterkt på dette: Uansett hva livet har å by meg av gleder, sorger, håp, lengsler og bekymringer (for noe er det jo alltid man baler med, på godt og vondt, ellers lever man jo ikke), så finner jeg tilbake til en slags følelse av kontroll når jeg løper. Det har sikkert med mange faktorer å gjøre. Spesielt at løping er noe jeg behersker. Formen er fin, klærne har sterke farver, teknikken sitter, jeg tåler et rykk over bakkekammen. Aaah. Fantastiske greier. Jeg har kontroll.

Men det går ca. 45 minutter ut i løpeturen før denne kontrollen også gjelder livet. Kortere løpeturer gir ikke den samme effekten. Etter 45 minutter kjenner jeg at kroppen, sinnet og selve løpingen er i full harmoni. Og alt i livet faller på plass. Kall det gjerne en slags lykke.

Så kommer man hjem, da. Føler velværet. Men livet er det samme. Å være et moderne menneske er ganske krevende egentlig. Alltid en liten nerve som dirrer; noe en skulle ha gjort, noe en gjerne skulle ha ugjort, en lengsel etter noe annet, noe mer, noe umulig.

4 kommentarer:

  1. Svar
    1. Ja du Silja, du Silja, et semikolon, en bindestrek og en parantes-tilbake kan si mer enn tusen ord. Ha ha.

      Slett
  2. Svar
    1. Ja takk for det. Ikke verdens dypeste filosofi, kanskje, men det var nå det jeg hadde å komme med etter en helt vanlig løpetur sånn omtrent midtveis i livet.

      Slett